Den norske bondebefolkningen har tradisjonelt bodd på enkeltgårder, til forskjell fra andre steder i Europa, hvor det å bo i landsbyer eller på gods var vanligere. Den norske boligmodellen skyldtes i stor grad at jorda var dårlig egnet for jordbruk og vi kan se de samme trekkene med enkeltgårdstruktur andre steder i Europa med karrig jord. Det finnes steder i Norge med større areal av sammenhengende jordbruk, men likevel synes enkeltgården å være den foretrukne boligformen. Andre steder, hvor det var svært lite jord, oppstod det som kalles klyngetun. Dette var en samling gårdsbruk som kunne inneholde over 100 gårdsbruk, og kan minne om tradisjonelle landsbyer i Europa.

Det var ikke slik at alle mennesker i vikingtiden hele tiden var på tokt og livnærte seg av utbyttet. Den aller største befolkningsgruppen var selveiende bønder. Noen hadde store eiendommer og var stormenn, mens andre bønder hadde mer beskjedne gårdsbruk. I begge tilfeller var det mulighet for å holde treller, eller slaver, i ulikt omfang til å drive jorda. Trellene var å betrakte som bøndenes eiendom, men kunne likevel ha egne jordlapper de kunne dyrke til eget bruk. I vikingtiden var det gjennom vikingtokt at bøndene fikk tilgang til nye treller. Det anslås at omlag 10 % av befolkningen i vikingtiden var treller.

Bondebefolkningen i middelalderen

Ettersom vikingtoktene ble stadig færre etter årtusenskiftet, forsvant også tilgangen til nye treller. Løsningen ble da å tilknytte seg leilendinger. En leilending er en gammel betegnelse, og er avledet av ordene for å leie og land. Det betyr rett og slett en person som leier land. Den norske bondebefolkningen var i vikingtiden i hovedsak selveiende bønder, mens det fra år 1000 stadig ble vanligere å være leilending. Ved slutten av høymiddelalderen og starten på svartedauden i 1349, var leilending den vanligste formen for bondebefolkningen. Det var likevel ikke så store forskjeller mellom leilendinger og selveiende bønder, ettersom leiekontraktene stadig ble bedre for leilendingen.

En leilending måtte regelmessig bekrefte sin leiekontrakt. Det var regionale ulikheter vedrørende varighet på kontraktene. Etter Gulatingsloven var det ett år, mens det i Frostatingsloven var tre år. Ettersom kontraktstid ellers i middelalderen var tre år, ble dette etter hvert innarbeidet som normalen. Mot slutten av høymiddelalderen ble det derimot vanligere å skaffe seg livslange festeavtaler. Ettersom befolkningsveksten fram mot svartedauden førte til et stort press på jordressurser, var det betydelig bedre vilkår for dem som overlevde pesten. Avgiften for egen jord ble mer enn halvert, og det var mindre konkurranse om beiteområdene, som igjen førte til økt velstand og sosial utjevning av de overlevende.

Bondebefolkningen i moderne tid

Husmenn ble en stadig vanligere form for å skaffe seg et sted å bo. En husmann var en person som leide en hustomt på en gård og ofte med en egen husstand. Dette kunne være en tomt med eller uten jord som kunne dyrkes til eget bruk. Tomten ble ikke regnet for å være en matrikulert enhet, men var kun en del av en større gård. Det var to ytterpunkter av rettigheter og plikter for husmennene. På den ene siden var det stor arbeidsplikt for husmannen på jordeiers eiendom, mens det på den andre siden var et forhold mer lik den til leilendingen uten arbeidsplikt.

Husmennene på Sør- og Vestlandet hørte i hovedsak til gruppen som ikke hadde arbeidsplikt på gården til jordeier. Disse husmennene livnærte seg gjerne som fiskere, håndverkere og liknende. Det var også i stor grad bedre kontraktsforhold blant disse husmennene, og livslange fester ble stadig vanligere. På Østlandet var det vanligere med utstrakt arbeidsplikt på jordeiers gård og et svakere vern av kontrakten, og husmannen kunne sies opp av husbonden. Husmennene ble stadig mer tallrike og nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet. Grunnet sterk befolkningsvekst ble vilkårene stadig dårligere, og andre livsgrunnlag som industri og emigrasjon ble stadig mer lukrative.