Folklore er tradisjonskunst, kultur og praksis, altså folkets kunnskap, som er overført fra generasjon til generasjon. Enten muntlig eller gjennom handlinger. Et annet ord for folklore er folkeminner. Under denne betegnelsen finner vi 1) den muntlige, folkelige tradisjon, slik vi finner den i folkediktning, skikk og tro, og 2) den vitenskapen som arbeider med denne tradisjonen, kalt folkeminnevitenskap. En regner at folklore ble grunnlagt som vitenskap av brødrene Grimm med utgivelsen av Kinder- und Hausmärchen (Eventyr for barn og hus) i 1812. De så likheten mellom nåtidstradisjon og gammel mytologi og heltediktning, og mente at tradisjonen var rester av eldre, hedensk mytologi.

Folklore assosieres i dag til mer enn overføring av eventyr og fortellinger, altså fortellertradisjonen. Også kulturelementer fra urbefolkning og bønder i gamle dager, så som klær, møbler, båter og utstyr, faller inn under denne betegnelsen. I tillegg ble gamle mattradisjoner som for eksempel lutefisk og pinnekjøtt, skikker, tradisjoner og folkemusikk som viser, stev, salmer og gamle barnesanger en del av kulturen. Folklore og folkeminne brukes mye om hverandre, og er noe utydelig å definere, særlig fordi faget folkelivsgransking (etnologi) har blitt slått sammen med folklore. Enklest forklart er det et støttefag til lokalhistorien, for eksempel ved å samle inn informasjon om skikker og tradisjoner fra tidligere tider.

Norsk Folkeminnesamling

Norsk Folkeminnesamling ble dannet i 1914 og fungerer som et nasjonalarkiv for kulturhistorisk materiale. Her har de siden opprettelsen arbeidet med å samle inn, formidle og bevare tradisjonsmateriale, eller vår kulturarv. Arkivet inneholder over 700 000 sider, for det meste skrevet for hånd, med eventyr, legender, ballader og fortellinger om magi og folketro fra Norge. Mesteparten av materialet er innhentet på 1800- og 1900-tallet. Den varierte samlingen inneholder også lydopptak, fotografier, en kunstsamling og enkelte gjenstander etter folkeminnesamlere. På hjemmesiden til Norsk Folkeminnesamling kan du i databasen finne eventyr og sagn fra hele landet. Du kan lese i svartebøker og lese vanlige folks selvbiografiske fortellinger.

Det er rett og slett mye spennende materiale å dykke ned i. Enten du setter deg ned og koser deg med alt innholdet på nettsiden, eller du oppsøker arkivet og får se bilder og annet som ikke ligger på nett. Arbeidet med å samle inn og ta vare på folklore, eller folkeminner, er som å verne om nasjonens kollektive hukommelse. Hvis vår rike historie av stort og smått skulle forsvinne med slekters gang, så hadde vi samtidig mistet vår identitet og vår viten om hvem vi er og hva vi kommer fra. Se bare på bunadstradisjonen, og hvor viktig den har blitt for oss.

De første innsamlingene

Den første samlingen av norske folkeminner, Norske Sagn, ble skrevet i 1833 av Anders Faye (1802–69). Faye var inspirert av brødrene Grimms innsamling av folkeeventyr i Tyskland, og ønsket å gjøre det samme i Norge. Det var også Faye som inspirerte Asbjørnsen og Moe til å ta fatt på arbeidet med å samle inn og gi ut norske eventyr og sagn. I perioden 1841 til 1845 publiserte de «Norske folkeeventyr». Disse utgivelsene, som ble skrevet på norsk og ikke dansk, fikk stor betydning for nasjonalromantikken og for utviklingen av det norske skriftspråket, siden mange på den tiden skrev på dansk. Arbeidet la grunnlaget for å skape en nasjonal identitet.

I tillegg til Norsk Folkeminnesamling ble også Norsk Folkemuseum og Norsk Folkeminnelag opprettet rundt forrige århundreskifte. Alle er fremdeles aktive, og alle kan spores tilbake til samme mann – Moltke Moe, Nordens første professor i folkloristikk og en aktiv mann i datidens kulturliv. Går vi tilbake til den tiden og opprettelsen av disse institusjonene, får vi et innblikk i den tidens syn på hva som er norsk. Det pågikk en konflikt mellom by og land om hvilke folkeminner som det var verdt å ta vare på, hvordan folkeminner skulle samles inn og hvem som skulle ha tilgang til dem. Det var en maktkamp som det også er skrevet bok om.