Før vi begynner å snakke om folkekunst, er det viktig å definere hva folkekunst faktisk er. Det var den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl som i 1894 definerte hva dette var. Det Riegl mente var at folkekunst var noe som var knyttet til naturalhusholdningen. Det betyr altså at det er gjenstander laget i hjemmet, som også er laget til eget bruk. Disse gjenstandene var også utsmykket med dekorative motiver eller mønstre. Da boken hans kom ut, endret den synet på husholdningsobjekter hos familier rundt om i hele Europa. Første gang begrepet ble brukt i Norge, var da Harry Fett skrev artikkelen «Blomstermesteren fra Ringebu» i 1902.

Folkekunst er noe som har utviklet seg gjennom årene. Noe som imidlertid alltid har bestått er at den ofte ikke var utført av faglærte håndverkere. Deres stil har også utviklet seg med samtidens stil, moter og lokal kirkekunst. Det som også bestandig har særtegnet folkekunsten er at den er brukskunst. Dette betyr at det ble laget objekter som skulle brukes uansett, for eksempel boller eller krus, men at de ble dekorert til å se fine ut. Mange ufaglærte hentet inspirasjon fra hverandre, og dette utviklet seg til ulike tradisjoner innenfor folkekunsten. Et eksempel på dette er for eksempel rosemaling.

Husflid

Som du kanskje har lagt merke til finnes det fortsatt butikker ved navn Husfliden. Dette er en butikkjede i Norge som er opptatt av å videreføre tradisjoner. Her kan du kjøpe produkter som du kan lage ting av selv, som for eksempel garn, eller du kan kjøpe allerede fremstilte produkter slik som gensere og kurver. Husfliden er også opptatt av å ta vare på lokale tradisjoner. Et godt eksempel på dette er bunaden. Hvis du har lyst til å sy din egen bunad eller få noen andre til å gjøre det, er det husfliden du må oppsøke. Her har de mye kunnskap om gammel husflid.

Det finnes en rekke teknikker under husflid-kategorien. Dette inkluderer strikking, veving, hekling, broderi, rosemaling, treskjæring og smiekunst. Noen av disse har opprettholdt populariteten sin gjennom tidene, for eksempel strikking, mens populariteten til andre kommer og går, som for eksempel smiekunst. Det som er spesielt med husflid er at mange lærte dette hjemme. Det er ofte en mor som lærer en datter å strikke, eller en far som lærer en sønn å skjære i tre. Nå er disse teknikkene ofte integrert i både ungdomsskole og videregående skole, der elver lærer å strikke og å skjære i tre. Det finnes skoler som tilbyr fordypning i fagene.

Brukskunst

Som en del av folkekunsten, finner vi også brukskunst. Eksempler på dette er sølvskjeer, boller og keramikk. Forskjellen på husflid og brukskunst er ofte at brukskunsten er laget av en faglært. Det tar lengre tid og mer ressurser å fremstille mange av brukskunstverkene, enn det gjør med husfliden. Det gjør ikke den ene viktigere enn den andre, men det gjør dem viktige på forskjellige måter. Det finnes utrolig mye informasjon om brukskunst i Norge, dens historie og tradisjoner. Helt siden starten, som strekker seg så langt tilbake som til oldtiden, har det vært veldig viktig å gi bruksgjenstander estetiske kvaliteter.

Det kan du tydelig se når du ser på gamle skjeer eller gamle bygninger. De finnes ikke bare for å ha en funksjon, men de finnes også for å være fine å se på, eller for å være et landemerke. Brukskunsten er nok også den kunstformen som færrest mennesker faktisk tenker over og legger merke til, men det er den som har størst innvirkning på vår oppfattelse av virkeligheten. Det er brukskunsten som lærer oss å se forskjell på hva som regnes som for eksempel norsk husbygging og britisk husbygging. Det er tydelige forskjeller, både grunnet ressurser og måten det ble bygd på. Folkekunst er uansett spennende!